colomborama@trap.no


Kuratert av Marius Wang
i samarbeid med Olga Robayo

Produsert av:

i samarbeid med:



 

med støtte fra:

 


Som det går frem av tittelen er det Colombia som er referanseramme og utgangspunkt for COLOMBORAMA. Et utstillingsprosjekt som ønsker å presentere et bredt utsnitt av dagens yrende kunst- og kulturscene i landet, samt dets posisjon og utvikling i løpet av det siste tiåret; manifestert i Oslo.

Colombia bærer med seg en lang og voldelig historie som går helt tilbake til den brutale spanske koloniseringen, og er i dag et land med mange referanser og myter knyttet opp mot seg. Den årelange væpnede konflikten, og den internasjonale krigen mot narkotika, har gjennom media og populærkultur gitt oss et altfor ofte stereotypt og stigmatiserende bilde av Colombia som et land fylt med blodtørstige geriljasoldater, kriminelle, kokainkurerere og fattigdom. Colombia har fremdeles mange politiske og sosiale konflikter som må løses, men er likevel et land som har endret seg mye siden inngangen til det nye årtusenet.

Mot slutten av forrige millennium var den generelle situasjonen i Colombia preget av vold, politisk kaos og nedgangstider, noe kunstscenen også bar tydelig preg av. Forholdene for samtidskunstnere i Bogotá var skrale med kun et minimum av utstillingsmuligheter, være seg i offentlig eller privat regi. I en by som nærmer seg 9 millioner innbyggere kunne man telle aktuelle visningssteder for samtidskunst på én hånd. En alternativ kunstscene var så å si ikke-eksisterende og behovet for visningsrom var enormt.

I dag finner vi et meget forandret Bogotá. Byen har gjennomgått store urbane transformasjoner og ruster seg nå for å igjen bli en av de viktigste hovedstedene i Latin-Amerika. Den hastige byutviklingen i kombinasjon med et nasjonalt politisk klima hva angikk “demokratisk sikkerhet” har også vært med på å gjøre Bogotá til en av de tryggere storbyene i regionen, men det finnes selvfølgelig også flere riper i dette glansbildet. Det er mange faktorer som spiller inn i, og er avgjørende for, dagens entusiastiske situasjon.

Selv om Colombia nå markerer seg høyt på listen over steder i verden med gode forutsetninger for å gjøre internasjonale investeringer, er virkeligheten at store deler av landet sakte men sikkert blir kjøpt opp av private interesser. Samtidig er det også uvisst hva resultatet av den eskalerte statlige kontrollen som har funnet sted i landet, gjennom de store investeringene gjort i militæret og politiet, vil være på lengre sikt.

Mens Colombia tidligere var preget av en omfattende migrasjon, både internt og til utlandet, er det nå flere som immigrerer og vender tilbake. Dette gjelder også billedkunstnere og andre kulturaktører som av ulike årsaker, være seg studier, jobb eller politisk klima har vært bosatt deler av karrieren i utlandet, men som nå returnerer og tar del i prosessene som finner sted. Hans-Ulrich Obrist besøkte landet første gang høsten 2010 og i et intervju med Wallpaper omtaler han sine inntrykk: ”Extraordinary! Yes, it’s the Bogotá and Medellín miracle.

Det som er sikkert er at den lokale kunstscenen har endret seg betraktelig det siste tiåret, og at Bogotá nå også markerer seg som en av de levende kunstbyene på det latin-amerikanske kontinentet. I dag finner man offentlige visningssteder skulder ved skulder med flere alternative kunstnerdrevne prosjektrom, kommersielle gallerier, ulike kunstnerresidenser og i tillegg er et mer engasjert, åpent og variert publikum kommet på banen.

Med COLOMBORAMA ønsker vi å intervenere og overføre noe av dagens kunstscene i Bogotá til Oslo, manifestert gjennom presentasjonen av nærmere tyve kunstnere som bor og arbeider i Colombia. I løpet av perioden februar til juni 2013 vil vi i samarbeid med seks ulike visningssteder i Oslo gjøre kunst- og kulturscenen til steinen som skal kastes i vannet og forhåpentligvis skape ringvirkninger med nytt innhold og kunnskap. Det er derfor med stor glede vi inviterer til COLOMBORAMA. Velkommen!

Marius Wang & Olga Robayo

 

Colombiansk kunst: å tenke offentlig
av Natalia Gutiérrez
Oversatt fra spansk til norsk av Marit Kleveland Ardila

De siste årene har colombiansk kunst vent seg til å tenke offentlig. Man har bestemt seg for ”ikke å putte fingrene i munnen”, en svært colombiansk måte for å si: ”jeg lar meg ikke tie”, ”jeg vil snakke”.

Og det er en samtale i vennesirkler, i små grupper av unge som flykter fra kritikernes tyranni, fra offentlig utdanning og usikkerhet og de har åpnet sine egne rom. Det er kunstnergrupper som har gjenfunnet energien til å sammenkalle et sammensatt publikum, en enorm minoritet som utfordrer kulden eller varmen i colombianske byer – som alltid befinner seg i en slags byggverksruin – for å treffes og samtale. Kanskje går man på utstillinger for å gjenfinne evnen til å leve sammen i rom uten hierarki, ut fra verk som er fjernt fra preken. Det er morsomme eller dramatiske verk, alltid intelligente, hvor ideene og følelsene om store og små tragedier krysses med alle type referanser.

Definitivt begynner colombiansk kunst litt etter litt å forstå at det handler om å ha en stemme som høres, for å utøve en rekke rettigheter. For eksempel retten til indignasjon, og til selv å skape ønskelige særegenheter.

Jeg sier litt etter litt, for det må sies, Colombia dekker en forestillingsfest av alle slags massakrer og urettferdigheter. En colombiansk tenker, Estanislao Zuleta, sammenfatter den politiske situasjonen i landet, innrammet i et paradoks som kan resymeres på følgende vis: I en forestilling om demokrati bygger man samtidig noen forhold av rotløshet og utestenging, som i den samme forestillingen forblir usynlige. Og for å konstruere denne usynligheten, har forskjellige faktorer bidratt: Et land delt mellom en isolert landsbygd og en by med bånd til modernitetens rytmer. En politisk situasjon: Frente Nacional alternerte i 16 år fra 1958 til 1974 makten mellom de to tradisjonelle partiene. Dette forsterket denne forestillingen om demokrati og akselererte stimulansen til nedbryting av små landeiendommer for å favorisere konsentrasjon av land. Det akselererte også den kontinuerlige og stille fordrivingen av bønder, som har bygget seg oppsiden femtiårene, og noen byer med marginal økonomi omkranset av fattigdom.

Men især dette fiktive maktskiftet bidro til at man ikke tolererte et mangfold av uttrykk i det offentlige rom. Den voldelige handling søker alltid å eliminere ordet.

Colombia har da vært underlagt alle typer sensur, og sensuren har å gjøre med det offentlige liv. Men Colombia har også vært underlagt fortielse som har med det private liv å gjøre. Så utdanningen i skolen og også den opplæringen av kulturell oppførsel som familien står for, ofte gjennomsyret av en religion som etterleves på en bevisst eller ubevisst måte, tar seg rett til å nevne det man regner for uønskelig. Familien og utdanningen tar seg rett til å gi lover om hva det er ulovlig å ønske.

Ja. Det har kostet oss store anstrengelser å forsøke og komme ut av den idylliske forestillingen hvor ingen ting skjer. Og jeg tror at massemediene har hjulpet. Jeg deler ikke oppfatningen hvor man gir massemediene skylden for banaliseringen av tankegang eller vold. Tvert i mot er jeg overbevist om at mediene går i mot en aristokratisk og høytidelig oppdragelse.

Hva ville vi vært uten tv og kino? Ville vi følges av en eneste stemme? Den som sier at alt var bedre i tidligere tider og at i nåtiden er det intet, stemmen til én eneste religiøs tankegang, usynlighetens stemme som sensurerer eller ugyldiggjør det den gjør synlig? Mediene har åpnet og fortsetter å åpne dørene til rom hvor vi kan se seksuelle forhold bokstavelig talt nakne, forskjellige uttrykk for kjærlighet og også grusomheten som utøves i andre land i verden og grusomheten som vi kan utøve mot våre aller nærmeste. I mediene ser vi andre typer familier og kjønn. Vi ser personer som sliter midt i sine villfarelser, antihelter som bryter ned sin opprinnelse med sin egen oppførsel. Og simulasjon som i bunn og grunn er en strategi for å skjule unyttige anekdoter og fremlegge ønsker i prosess for offentlig gransking. Og dessuten må det sies at sosiale nettverk har medvirket til at forskjellige grupper finner hverandre og møtes.

Ja, jeg vet det: Det er nødvendig å nyansere entusiasmen og si at selv om vi har begynt å indignere oss, så trenger vi å indignere oss mer. Det betyr at det er nødvendig å tenke på de forskjellige servituttene vi reproduserer, især de vi ikke vet at bor i oss.

Og fremfor alt er det nødvendig å tenke på indignasjonen offentlig. Det er ikke å tenke i offentlighet for å gi grunnlag for en skolastisk og offisiell subjektivitet, men å bryte den offentlige tankegangen med opptredener hvor særegenheter er til stede.

Og det er her den kunstneriske tankegangen har bidratt: Den har konstruert handlinger hvor særegenheter er til stede i offentligheten. Fremfor alt ved å rette fokus og nysgjerrighet mot personer, rom og følelser som man ikke hadde hørt om, fordi moderniteten beskrev fakta fra én eneste synsvinkel. Kjønn, byen og koka beskrives i colombiansk kunst med andre logikker, andre bånd mellom makten og flukt fra makten, mellom mandatet av det uønskede og lysten, mellom navnet og det som ennå ikke er navngitt. Colombiansk kunst har brutt monopolet på beskrivelsen av verden, som Jacques Rancière ville sagt det.

Likeledes har kunst bidratt til å utvide det synlige ganske enkelt ved å bestemme seg for å vise. En av modernitetens mandater er idealiseringen og den sosiale sanksjonen av handlingen å vise frem, å katalogisere det som porno.

Som en sensurmåte er porno sanksjon eller forbud mot å vise for mye. Vi kan si at hvis man i det 19. århundre måtte beskytte samfunnet for individet, kan det i dag se ut som at det er individet som må beskytte andre individer fra et samfunn som trenger blindhet for å fungere. Og hva er vel bedre enn å delta i beskrivende handlinger hvor mange individer viser frem samfunnet fra forskjellige synsvinkler?

Porno er et ord som ikke bare referer til sex, men for eksempel til fotografier av vold, til det livet i byen som vi ikke ser, til de sosiale forholdene som har mistet betydning. Man kan si at individuelt å oppheve forbudet mot det som kalles porno, er på nytt å tenke seg retten til å bedømme selv, en rett som ble tilegnet hvem vet når, kanskje under imperiets maktutøvelse og en monoteistisk religion. Og denne retten til å bedømme selv utvides med handlinger som å beskrive, kjenne, forstå og bestemme.

Kunsten har dessuten bidratt til toleranse, ved lettere å akseptere den verden vi lever i og feire den daglige erfaringen. Slik at små historier midt i dagliglivets kompleksitet tas hensyn til og presenteres for publikum.

I en så kompleks verden er det å oppfatte små fabler som ofte er medsammensvorne med vår egen forvirring, en måte å ikke la seg føre med av hovedstrømmen og å tenke mot kantene, mot det som gjenstår å tenke på.

Faktisk har kunsten bidratt til å utvide folks hand- linger utover det mekaniske, å konstruere udefinerte verk med sitt bidrag til eksperimentering, noen ganger i et tomrom. Mange ganger bringer det barndommen tilbake på nytt, og lærer oss at tenkning er en handling i prosess.

Og colombiansk kunst har også bidratt til å utvide det vi regner for historie, ut fra en strategi med kritisk og empatisk gjennomgang av nyhetsarkivene for å finne historiene uten stemme. Slik har kunstnere allerede i flere tiår brukt representasjonsmidler forbundet med kino, fotografi, journalistisk dokument og redning av muntlig fortelling som del av et plastisk faktum, for å redefinere dem.

De omdanner ordet til farge og bilde, og bildet til lyd og fortelling. Noen har konstruert personlige arkiver med fjernsynsnyheter eller med bilder fra aviser,

for å forbinde dem med andre arkiver som kanskje er mer dagligdagse og ubetydelige, men som sammensatt på en annen måte avdekker hvordan folk lever midt i store tragedier og at de tross alt, et sted mellom minne og glemsel, håper og også lever.

Mange ganger har denne setningen i en novelle av Jorge Luis Borges, Ulrica, skrevet i 1977, blitt sitert. Jeg tror at den aldri har vært mer relevant. Hovedpersonen deltar i en sosial sammenheng i York og fortelleren sier:

”Vi ble presentert for hverandre. Jeg sa jeg var professor ved Universidad de los Andes i Bogotá. Jeg opplyste at jeg var colombianer. Hun spurte ettertenksomt:

- Hva vil det si å være colombianer?
- Det vet jeg ikke, svarte jeg. – Det er en trosakt.
- Som å være norsk, bekreftet hun" 1

1 Sitat fra ”Samlede fiksjoner” av Jorge Luis Borges til norsk av Kari og Kjell Risvik, Agora press 2010