Jaime Avila
Carlos Bonil og Miguel Kuan
Elkin Calderón
Carlos Castro
Wilson Díaz
Edinson Quiñones
José Alejandro Restrepo
María Isabel Rueda
Edwin Sánchez
Andrés Felipe Uribe


Kuratert av Marius Wang
i samarbeid med Olga Robayo

Produsert av:

i samarbeid med:



 

med støtte fra:

 

BOGOTAPOLIS
Stenersenmuseet
28.02 – 05.05.2013


BOGOTAPOLIS er hovedutstillingen under COLOMBORAMA, og presenterer elleve colombianske samtidskunstnere i et forholdsvis bredt utvalg av sentrale kunstnerskap og verk fra årtusenskiftet og fram til i dag. Alle arbeidene har som fellestrekk at de spiller på referanser til byen og dens tilhørende problematikk og sfære; være seg vold, dop, marginalitet, resirkulering, historie eller globalisering sauset inn i en fusjon av virkelighet og fiksjon. Velkommen til BOGOTAPOLIS, en estetisk opplevelse i krysningspunktet mellom en museal stillhet og et primalt skrik.

Exhibition view at Stenersenmuseet

Video from Bogotapolis

BOGOTAPOLIS
av Jaime Cerón
Oversatt fra spansk til norsk av Marit Kleveland Ardila


Bilene høres langt i det fjerne der nede fra. Når man kikker ut av vinduene fra disse høye bygningene, ser de så små ut tingene som går rundt i Bogotá… For en kald by dette er!... Bilene beveger seg som smørklumper i gryter fra disse vinduene. Og alle folkene virker som prikker i fjernsynet når det går i stykker. Men jeg hører ikke støyen fra folk her oppe fra de høye bygningene. Jo høyere jeg går oppover i etasjene, desto lavere blir lydstyrken på Bogotá…i

Et utstillingsprosjekt som omhandler Bogotá som kontekst, kan gå svært forskjellige veier i sin utforming, og har mange mulige beretninger for hånden når det skal artikulere det narrative. Ifølge ”El Parche” består utstillingen Bogotápolis av fragmenter som nærmer seg byen på forskjellig vis, og som baserer seg på en bred samling av referanser både til byen Bogotá og til dens sosiokulturelle sfære. Blant variablene de har tatt hensyn til i prosessen for å definere komponentene i utstillingen, nevnes både voldssituasjoner og marginalitet som symbolsk bakgrunn for autoritet eller økonomi. Det er et blikk på Bogotá som tilsynelatende går inn og ut av margen, for å undersøke hvordan maktens instanser og sosial praksis som utfordrer disse, avgrenser historiene til personene som lever i denne byen. For ”El Parche” er de erfaringene som denne byen projiserer, begrenset av den konstante sammensmeltingen mellom fiksjon og virkelighet, som oppstår når det er umulig å skille mellom myter og historien som utgjør fortellingene. Myter som ikke bare krysser historien, men som holder den oppe.

Denne utstillingen fokuserer på hvordan en gruppe colombianske kunstnere som kommer fra forskjellige byer og fra minst tre generasjoner, konfronterer idealiseringsfantasiene om Bogotá som mange av de institusjonelle representasjonene kan ha oppkonstruert gjennom byens historie. De elleve kunstnerne som er sammen om denne utstillingen, har dukket opp innen colombiansk kunst på forskjellige tidspunkt de siste 30 årene: noen på åttitallet, andre på nittitallet og enda noen flere det siste tiåret. Til tross for at de er født på forskjellige steder, har de til felles sin interesse for å registrere erfaringene fra byen gjennom urovekkende situasjoner, ualminnelige skalaer og ulikevektige bevis. Slik danner de et svært sammensatt syn på Bogotá. Uavhengig av midlene de har tatt i bruk til sine forskjellige prosjekter, karakteriseres disse kunstnerne av en viss type følelsesmessig distanse til situasjonene som verkene deres markerer. Men verkene appellerer uansett til en sterk følelse av solidaritet ovenfor de subjektene som innlemmes her.

Det er dens største fortryllelse. Dens lave tak, dens tranghet, dens mørke, kanskje til og med mangelen på ventilasjon, var spesielt attraktivt for bogotanerne. Vår karakter finner en kjærkommen nytelse i det innestengte, i det intime. Det som utstilles i dagslys, mister all tiltrekning for oss. ii

Rom

Hun besøkte flere leiligheter. Nesten alle hadde et hygienisk design, var identiske, monotone og uten ynde. Da hun gikk ut på gata, irritert på seg selv, var klokka tre om ettermiddagen og den tildekte himmelen truet med regn. På hjørnene ble hun ubønnhørlig angrepet av de som var født halte og de lemlestede fra Armero, selgere av blomster, paraplyer, piratkopierte bøker og kosedyr, flyktninger fra vold og vindusvaskere. En siste annonse i avisen bragte henne til den øvre delen av byen, hvor byggherrene stjeler bratte skrenter fra fjellet for å reise sine bygg. iii

Byen Bogotá har sett det kunstneriske feltet dukke opp gradvis og vekslende i omlag et halvt hundre år. Noen av de mest synlige og innflytelsesrike institusjonene i nåtiden, som kunstmuseet til Banco de la República eller Det nasjonale universitets kunstmuseum, var bare noen entusiastiske initiativer med sin spede begynnelse for femti år siden. Til og med lokaler som Galería Santa Fe, som spilte en sentral rolle i Bogotás kunstneriske scene mellom 1991 og 2010, og nå er midt oppe i en gjennomgangs- og nyorienteringsprosess, oppsto ved en tilfeldighet da et lokale i Bogotas planetarium ble tatt i bruk midlertidig i 1969. Det var da det den gang unge museet for moderne kunst i Bogotá ba om å få låne et lokale som egentlig skulle brukes til kafeteria for planetariet, til scenario for en midlertidig utstilling av Auguste Rodin. Senere ble denne utstillingen etterfulgt av en annen midlertidig visning, og så en ny en og enda en til, helt til man til slutt ble værende et helt tiår i dette lokalet.

Da museet flyttet, ble det bestemt at lokalet skulle brukes som utstillingssal for Bogotá by, og det fikk navnet Galería Santa Fe. Likevel fikk galleriet et svært uforutsigbart program i åttiårene, som takket være opprettelsen av Salong for ung kunst i 1991 nærmet seg samtidskunst, eksperimentell, kritisk og til og med marginal kunst. I nittiårene var denne salen det som mest kunne likne et uavhengig lokale i Bogotá – til tross for at det dreide seg om en offentlig sal – og den huset noen av epokens mest urovekkende og fantasifulle utstillinger. Flere av kunstnerne som danner Bogotápolis, har deltatt i flere utstillingsprosjekter i dette lokalet.

På samme tid var det noen prosjekter som begynte å åpne revner i måten kunst vanligvis sirkulerte i byen på. Det var tilfellet med Gaula som åpnet sine dører i juni 1991, som den første i en rekke alternative utstillingslokaler som skulle dukke opp i Bogotá det siste tiåret av det 20. århundre. Til tross for sin korte levetid, genererte dette stedet en enestående erfaring innen det kunstneriske, fordi det involverte både personer innen kunstfeltet og fra andre felt. Sammen deltok de i forskjellige typer prosjekter som skulle definere oppfatningen av lokalets utstillingsprosjekter.

I den siste halvdelen av nittitallet, rent spesifikt i 1997, begynte Espacio Vacio (Tomt Rom) sitt virke i Chapinero. Så snart stedet dukket opp, ble det til et referansested for kunstnere og alle som var interessert i kunstutøvelse. I de årene stedet fungerte, karakterisertes det av en betydelig heterogenitet i sitt program. På dette stedet ble det utført akutte og risikofylte kuratoriske forslag som tilførte oksygen til den kunstneriske aktiviteten i Bogotá, og markerte et interessant kontrastpunkt til institusjonelle syn.

På nesten samme tid som Espacio Vacío dukket publikasjonen Valdez opp, innledningsvis ledet av en gruppe kunststudenter. Det ble profilert som et tidsskrift for opphavsmenn, og fremla en interessant kontrast til annen diskurs i omløp rundt kunstnerisk og kulturell utøvelse i Bogotá. Disse kunstnerne tok dessuten fatt på oppgaven med å unnfange en rekke utstillinger, som ”Hyllest til Pedro Manrique Figueroa, forløperen for collage i Colombia”, ”Tegning ifølge…”, ”Som stempler” eller ”Keiserens nye klær”, de to siste med Lucas Ospina i det tidligere nevnte Galería Santa Fe som kurator.

Det interessante med disse erfaringene er at de helt klart fungerte som alternative situasjoner for kunstmiljøet i byen, i kraft av sitt kuratoriske fokus, men de ble finansiert som del av virket til Instituto de Cultura de Bogotá. Dette kuriøse samarbeidet mellom det institusjonelle og det alternative var ikke noe enestående for disse prosjektene. Vi kan se det i andre initiativer, som med det som skjedde med Veneziabiennalen i Bogotá, en av de alternative konkurransene som hadde høyest anseelse i byen midt på nittitallet.

Også på dette tidspunktet var det en annen gruppe kunststudenter som ga form til tidsskriftet Asterisco. Det ble igangsatt som et selvstyrt prosjekt, opprinnelig for å sirkulere skapelsesprosesser. Alle deltakerne lagde en side hver, som de hadde blitt tildelt, like mange ganger som tidsskriftet kom ut. I sine suksessive versjoner har dette tidsskriftet økt den konseptuelle kompleksiteten i sine kuratorkriterier.

Århundreskiftet syntes endelig å åpne panoramaet for alternative rom for sirkulering av kunstnerisk utøvelse i Bogotá, da steder som El Parche åpnet dørene. Stedet gikk i oppløsning før det hadde eksistert i seks måneder, og ga opprinnelse til Espacio La Rebeca som sameksisterte med Galería Valenzuela y Klenner, og som et år senere flyttet til Teusaquillo bydel. La Rebeca opererte i tre år takket være bidrag fra utenlandske stiftelser, og genererte en betydelig utveksling med den internasjonale konteksten, hovedsakelig den latinamerikanske. La Rebeca gjennomførte 25 prosjekter før det flyttet til byen Vancouver i mai 2005. På samme tid og med liknende bekymringer dukket stedene Casa Guillermo og noen år senere Ganga International Gallery og Galería MAR opp. Det var steder som ble drevet av unge kunstnere uteksaminert fra forskjellige universiteter, og de ble drevet med kriterier som var utenkelige for institusjonelle gallerier. Imidlertid hadde de alle forsvunnet i løpet av det første tiåret i det 21. århundret, og i deres sted dukket El Bodegón opp. Det var det eneste stedet av denne typen i byen i om lag tre år.

I 2009 begynner El Parche Artist Residency å operere i Bogotá. (Det har ingen ting å gjøre med det flyktige prosjektet med liknende navn på begynnelsen av tiåret.) Det er et prosjekt utviklet av et kunstnerkollektiv som ble dannet i Oslo i 2005. I et par år skulle dette praktisk talt være det eneste eksempelet av sin type i byen, inntil man i 2011 begynner å registrere en rekke steder som dukket opp nesten over natten. De har gjort det mulig å tenke seg at det eksisterer en krets hvor kunstnere kan sirkulere, uten at det er nødvendig å skrive seg inn i den institusjonelle logikken til offentlige enheter som opptrer innenfor kunstfeltet.

Mens jeg går, venter jeg på at det skal bli mørkt. Når det blir mørkt, går jeg opp på muren som skiller huset fra fortauet og støtter meg på de råtne tverrbjelkene i den gamle porten. Jeg spisser ørene. Ingen ting. Huset er fullstendig forlatt og vinduene knuste. Å gå gjennom det vil ikke være noe problem. iv

Kunstnere

Skjøt de mot oss? Nei, mot folk, sier han til meg, men han legger ikke til et eneste ord. Mot hvilke folk, far? Folk, folk, ting er som de er og det er ikke noe å snakke om. v

I løpet av de siste 15 årene virker det som om stadig flere colombianske kunstnere undrer seg over de sosiale og kulturelle erfaringene som finner sted i Bogotá. Ved implementering av prosesser som baserer seg på logikken av materiellregisteret: som fotografi, video, lyd, eller innsamling, forflytning og innsetting av objekter og prosedyrer i nye kontekster, har disse kunstnerne gjort måten situasjoner og erfaringer finner sted i byen mer kompleks. Dette kan overføres til kontekster og praksis som vi identifiserer som kunst. Disse kunstnerne kappes ikke lengre om å generere tildekte eller passive allusjoner til begivenhetene som former Bogota. Det virker tvert i mot som om de vil opptre på samme vis som det reelle, for å gjøre sin praksis uatskillelig fra disse begivenhetene og opplevelsene.

Mange av disse kunstnerne bruker gjennomgang av byen som en slags metode – både i tid og rom. Det kan fungere som et møtepunkt hvor realitetsmarkørene som ligger under de kulturelle kodene, ”organiserer” de forskjellige rollene byens innbyggere spiller til daglig.

Kunstnerne som sammen danner utstillingen Bogotápolis plasserer seg på kordenatene jeg nettopp har fremlagt, og går ut over enhver stereotype om hvordan man burde se på et verk som omhandler Bogotá. Både satire, bitende kritikk eller solidarisk fokus og uærbødig humor er til stede i verkene. I noen tilfeller virker det som om de har gått så langt at de grenser til kynisme. Uansett er det som skjer med noen verker i denne utstillingen, at de virker å ha gjenfunnet de etiske debattene som kunst mobiliserer.

Når en kunstner arbeider rundt fakta og situasjoner som ikke kan være isolert fra de symbolske disputtene for sosial legitimering av de involverte menneskegruppene, kan disse kulturelle konfliktene flyttes til konteksten hvor kunst sirkulerer. Slik kan de delegere de etiske debattene til tilskuerne. Det skal være tilskuerne, som ut fra sine egne kulturelle representasjoner flytter innstillinger, ikke bare til verkene, men også til fakta eller situasjoner.

I noen verk kan man se bildet av byen Bogotá mer leselig eller tydeligere, mens i andre oppfattes byen mer som et sus eller som en ”bakgrunnsstøy”. I disse verkene virker det som om Bogotá har satt sitt avtrykk med sin tonus eller sin lukt til begivenheter som skjer i byens utkant, og omdanner dem til avtrykk, spor eller rester. Disse virker å være av en mye mindre skala enn byen selv, og er av mye kortere varighet.

Noen verk projiserer også situasjoner i grenselandet mellom det private og det offentlige, eller mellom det innbilte og det virkelige, eller mellom det historiske og det mytiske, som ofte veves inn i hverandre når fakta fortelles fra et særskilt synspunkt. Paradokset er at det ikke finnes noen måte å tilnærme seg noe på som ikke medfører å innta et særskilt synspunkt, og som ikke fører til at lesning, fortelling eller representasjon projiseres.

Hodeløse av tykke skyer, løste Monserrate og Guadalupe seg opp i det fjerne inne i tett tåke. Langt unna fremhevdes sølvreflekser, fiolette fargeskjær, livlige malingsstrøk av sol og disse okerfargede flekkene, de barske bittene av drill og hakke som virket som enorme tårer av sand i tidspunktets dype melankoli. vi

 

i Fernando Molano, Un beso de Dyck (Et kyss fra Dyck), Proyecto Editorial, Bogotá, 2000. Side 157
ii Antonio Álvarez Lleras, Ayer, nada mas… (Bare i går…), Le livre libre, Paris, 1930. Side 180
iii Piedad Bonet, Después de todo (Til syvende og sist), Alfaguara, Bogotá, 2001. Side 104
iv Antonio Ungar, Tres ataúdes blancos (Tre hvite kister), Anagrama, Barcelona, 2010. Side 177
v Laura Restrepo, Delirio (Delirium), Alfaguara, Bogotá, 2004. Side 135
vi Antonio Álvarez Lleras, Ayer, nada mas…(Bare i går…), Le livre libre, Paris, 1930. Side 340